Jeg har så utrolig mange blandede følelser om ungdomstiden. Klart, det er en herlig tid osvosv. Men det å være ung har virkelig sine negative sider det også.
Men det virker som om alle andre rundt deg dømmer deg for at du er ungdom. Gamle damer gir deg stygge blikk og hveser frekt til seg selv om du snakker litt høyere enn andre. Små barn gjemmer seg nesten i skrekk om du har farget håret mørkt. Og hvorfor? Fordi vi er ungdommer.
Jeg kjenner forferdelig mange damer som snakker forferdelig høyt. Men disse får aldri blikk og hvesing fra eldre damer. Hvorfor? Fordi de er voksne og ansvarsfulle. Barn gjemmer seg aldri i skrekk om det er mødrene som har farget håret mørkt. Hvorfor? Fordi de er voksne og forbilder. Og sånn fortsetter det i det uendelige.
Ungdomstiden er liksom den tiden der du står mellom to veldig lange og viktige perioder i livet. Barndommen og voksenlivet. Enten er du for stor for noe, eller så er du for liten for noe. Og det er så utrolig frustrerende. Fordi du vet ikke hvor andre vil ha deg.
Foreldrene våre kan si "Nei, det kan du ikke gjøre, du kan ikke ta nok ansvar for det," i det ene øyeblikket, for så å si; "nei, nå må du ta mer ansvar her, du som snart blir voksen må lære deg å ta ansvar!" Og du som ungdom sitter igjen, og skjønner ingenting.
Ungdomstiden er tung nok som den er, og jeg skulle bare ønske at vi kunne få den respekten fra barn, voksne og eldre, som vi faktisk fortjener. Uten oss ungdommer står verden stille, og når den eldre generasjonen dør ut, hvem skal ta over da? Nemlig.
Alle har vært unge en gang. Alle vet hvordan det er. Det er grusomt. Men vi er fantastiske mennesker vi også. Jeg lover deg. Noen kan vær fæle, men 90% av oss er nydelige mennesker. Både psykisk og fysisk.
